Fredsprisvinneren fra Kongsgård

Fredsprisvinneren fra Kongsgård

Han var sønn av en oberst og ble far til en utenriksminister.

 

Han var misfornøyd med Katedralskolen, men ingen elev herfra har fått en mer høythengende pris enn Christian Lous Lange.

Gymnasiasten satt i retten og kikket fornøyd ut på sine medelever. De måtte gå inn når skoleklokken ringte, mens han var fri, for han skulle vitne mot lærerne på skolen.

Christian Lous Lange var misfornøyd med Stavanger katedralskole og må ha vært en av drivkreftene da ledere og lærere ble stevnet for retten, siden de angivelig ikke klarte å holde skikk på skolen og elevene. Pliktforsømmelse var ordet som ble brukt.

Hva utfallet ble av denne pussige rettssaken, vites ikke, men Christian Lous Lange fikk utvilsomt en strålende internasjonal karriere som i 1921 ble kronet med Nobels fredspris. Strålende var også noen av karakterene hans på katedralskolen.

Karakterprotokoll 1886

Christian Lous Lange (navnet nederst) gjorde det skarpt på Katedralskolen i andre klasse, viser karakterprotokollen fra 1886.

Karakterer

Fra Arkivverket har vi fått gravd fram karakterprotokollen fra 1886, der det står hva han lå på ved skoleårets slutt. 1 var beste karakter, og Lange havnet på ett-tallet i blant annet norsk  muntlig, oldnorsk (gammelnorsk), fransk, engelsk og matematikk.

Christian Lous Lange ble født i Stavanger i 1869 og vokste opp i byen som sønn av oberst Halvard Lange. Altså tilhørte gutten overklassen. Etter at han gikk ut fra Kongsgård i 1887, studerte han filologi (språk) på universitetet i Kristiania (nå Oslo).

Som ung lektor underviste han på Olaf Bergs pikeskole og siden Aars og Voss gymnas i hovedstaden. Lange soknet til landets eldste parti Venstre, og han var republikaner. Dermed gikk han inn for at Norge skulle vinke kongedømmet farvel da unionen med Sverige ble oppløst i 1905.

Sekretær
Lange Stavanger

Christian Lous Lange fotografert i unge år i Stavanger. Foto: Jacobsen/Nasjonalbiblioteket

Langes sterke politiske interesse førte ham med tiden bort fra kateteret. I 1899 var han sekretær for Den interparlamentariske unions årsmøte i Kristiania. Unionens mål var at konflikter mellom stater skulle løses ved voldgift og bruk av en internasjonal domstol.

Stavangermannen må ha gjort jobben bra, for året etter ble han sekretær for Stortingets ferske Nobelkomité. I denne jobben skrev han blant annet konsulentuttalelsene om folk som var blitt foreslått til Nobelprisen. Noen år senere hørte han selv til dem.

I 1909 fikk Lous Lange en smigrende henvendelse: Kunne han tenke seg å ta stillingen som generalsekretær for Den interparlamentariske union? Snart gikk flyttelasset til Brüssel, men generalsekretærens og unionens iherdige fredsarbeid kunne ikke hindre utbruddet av Den første verdenskrig i 1914.

Retur

Da kanondrønnene begynte å rulle over Europas slagmarker, reiste Lange hjem til Norge. Merkelig nok, mens krigen raste, greide han å holde Den interparlamentariske union i live, med støtte fra Norges regjering og Carnegiestiftelsen for internasjonal fred.

I 1919 ble Folkeforbundet, forløperen til FN opprettet. Hovedkvarteret lå i Genève i Sveits, og dit flyttet Lange sekretariatet til Den interparlamentariske union. Flere ganger var stavangermannen blitt foreslått til Nobels fredspris, siden han hindret Den interparlamentariske union i å gå i oppløsning under verdenskrigen.

Endelig, i 1921, fikk han prisen finansiert av den avdøde dynamittkongen. Æren og pengene delte han med den svenske statsministeren Hjalmar Branting. Begge var støttespillere for det nye Folkeforbundet og internasjonalt samarbeid ellers. Da konservative og vrangvillige svensker i 1905 ville holde Norge i unionen med makt, talte Branting Norges sak.

Lange 1921

Den norske delegasjonen til Folkeforbundets andre forsamlingsmøte i Genève i 1921. Lengst til venstre sitter Christian Lous Lange, deretter Johan Ludvig Mowinckel, Fridtjof Nansen, Mikael Strøm Henriksen Lie og Kristine Bonnevie. Personen som står bak, lengst til venstre, er ukjent, men deretter Christian Fredrik Michelet og Jens Bull. Foto: Ukjent/United Nations Archives at Geneva

Advarte

Christian Lous Lange behersket engelsk og fransk, foruten at han var historiker. I mange år var han norsk utsending til Folkeforbundet, der han advarte mot de demokratiske stormaktenes unnfallenhet overfor Japans, Italias og Tysklands aggressive politikk.

Denne aggresjonen skulle kaste verden ut i enda en storkrig, men det slapp Lange å oppleve. Han gikk bort i 1938.

I 1922, året etter at Lange fikk fredsprisen, var det Fridtjof Nansens tur. Han fikk utmerkelsen for sin enorme innsats for flyktningene etter Den første verdenskrig. Da var Nansen allerede berømt som skiløpende polarhelt og naturforsker.

I dag skal du lete lenge etter voksne nordmenn som ikke har hørt om Fridtjof Nansen, mens Christian Lous Lange har gått i glemmeboken. Hvorfor?

Høyintellektuell

Øyvind Tønnesson, amanuensis på Universitetet i Agder, har skrevet doktoravhandling om internasjonalt fredsarbeid, med stavangermannen som en fremtredende skikkelse.

- Den litt humoristiske forklaringen kan jo være at vi husker Nansen fordi han gikk langt på ski og frøs på beina. Det liker vi jo som nordmenn. Mens en høyintellektuell mann som snakker fransk og er på møter i Folkeforbundet med diplomater, blir litt fjern, tror Tønnesson.

Nåvel, Christian Lous Lange er visst ikke helt glemt likevel. I 2011 kunngjorde Stavangers ordfører Christine Sagen Helgø at plassen mellom Rosenkildentorget og Tusenårsplassen (Torget) nå heter «Christian Lous Langes plass».

Kilder: Norsk biografisk leksikon, NRK, Det Norske Nobelinstitutt.

Les mer om Christian Lous Lange her:
 https://www.nobelpeaceprize.org/no/Prisvinnere/Prisvinnerdokumentasjo/Karl-Hjalmar-Branting-Christian-Lous-Lange
 https://nbl.snl.no/Christian_L_Lange
 https://www.nrk.no/rogaland/xl/den-ukjente-fredsprisvinneren-fra-stavanger-1.13175394

Del denne artikkelen på:

Livsløp: Født 17. september 1869 i Stavanger. Død 11. desember 1938 i Oslo.

Artium: Gikk ut fra Stavanger katedralskole i 1887.

Utdannelse: Cand. philol. fra Universitetet i Oslo.

Karriere: Lektor, senere fredsforkjemper, blant annet som sekretær for Den norske Nobelkomité og Den interparlamentariske union.

Familie: Gift med lærer Bertha Manthey. De fikk sønnene August og Halvard. Sistnevnte var utenriksminister (Ap) fra 1946 til 1965, i 19 år, og det er norsk rekord.

Utmerkelse: Fikk Nobels fredspris i 1921 (delt med Hjalmar Branting).