ANDRE BARN: OMSORGSOVERTAKELSE
Antagelig ei jente. Antagelig ca 15.
HUN:
Tror dere ikke vi elsker dem?
Tror dere vi hater dem?
Det er klart vi hater dem!
Hater dere aldri foreldrene deres?
Helt sikkert ikke?
Alle hater foreldrene sine!
Alle elsker foreldrene sine!
Mor klarer ikke å ta seg av meg. Og det er noe enhver idiot kan forstå. Og jeg er ikke idiot.
Jeg kan godt forklare hvorfor hun ikke kan det. Jeg vet det.
Jeg forsto det mye før de andre forstod det. Mor er ikke frisk. Det er det det heter når man er høflig.
Det skjønner vel jeg også det, at hun ikke er frisk!
Og at det er best for meg at jeg er her.
Og det blir bare tull når vi møtes også. For hun kommer ikke. Eller så kommer hun og da har hun kjøpt gaver som er alt for store. Og da må noen si at dem må hun levere tilbake for dem har hun ikke råd til. Eller så kommer hun ikke.
Eller så skal vi plutselig flytte til et annet sted. Bare hun og jeg og der skal vi begynne på nytt. Men vi begynner aldri.
Eller så kommer hun ikke.
Hun er lei seg når hun ikke kommer. Jeg vet det. Hun gråter i telefonen hun også. Og det er litt dumt å sitte og gråte i hver sin telefon. Da er det kanskje bedre å ikke ringe.
Noen ganger kommer hun og tør ikke snakke med meg. Det synes jeg er rart. Og noen ganger kommer hun ikke.
Og noen ganger kommer hun. Og det er fint. Alt er helt fint. Vi har det bra. Men man vet aldri når. Og man kan hate moren sin for sånt. Og jeg... jeg hater virkelig moren min!
Likevel går det an at jeg elsker henne mens jeg hater henne.
Likevel er det sånn at man kan savne henne.
Likevel er det sånn. At jeg savner henne hele tiden.