Helt fra de tidligste sivilisasjonene vi kjenner, har det eksistert utdannelse. Skoler.

Det klassiske dannelsesidealet i antikkens Hellas, og i Romerriket, var tredelt og søkte balanse mellom intellektuell, estetisk og fysisk fostring.

Hos stoikeren Marcus Aurelius, den romerske keiseren som fikk tilnavnet «filosofkeiseren», kan vi se en holdning jeg tror det er grunn til å minne om. Han skrev på 100-tallet en av de viktigste bøkene vi har, en dagbok som siden er blitt kalt «Til meg selv», hvor han gir til beste en serie personlige refleksjoner; om sitt liv, om ånd, sjel og kropp, om storsinn, ro og fornuft, om et liv i pakt med allnaturen.

I første bok, som inneholder 17 mindre tekster, begynner han langt de fleste av dem med en rapport om læring.

«Min farfar Versus», skriver han i den første teksten, «ble for meg et eksempel på vennlighet i omgang. Han var en mann som ikke kjente vrede.»

«Hos min mor», skriver han i tredje tekst, «så jeg gudsfrykt og gavmildhet.»

«Av Diognetos», sier han i sjette tekst, «lærte jeg forakt for alt smått.»

«Fra Rusticus», sier han i syvende tekst, «fikk jeg den tanke å rette mine feil og bedre min karakter.»

«Av grammatikeren Aleksander», skriver han i tiende tekst, «lærte jeg å avholde meg fra sterk kritikk.»

«Av platonikeren Aleksander», skriver han i tolvte tekst, «lærte jeg at jeg sjelden – og aldri uten tvingende grunn – skulle si til noen eller skrive i et brev: Jeg har det travelt.»

Sånn snakker et menneske som har forstått hva lærdom har betydd for et menneskeliv.

–

Når senere sivilisasjoner utvikler sine egne skolesystem, som Norge gjorde i høymiddelalderen, så kan de opptre i svært ulike fasonger og drakter. De kan rett som det er ha dogmatiske læresett, ofte knyttet til kirken, men det er i alle tilfeller dette som ligger til grunn for skoleideen; du skal gjøre som Marcus Aurelius – lære – for du skal bli i stand til å leve et godt liv som samfunnsmedlem, som kropp, som åndsmenneske.

Og så er problemet dette: Det er veldig ulikt hva øvrigheten mener er et godt samfunnsmedlem. Noen mener det er et fritt menneske. Noen mener det er et tenkende menneske. Noen mener det er et kritisk menneske. Noen mener det er et lydig menneske i en lydig skole som tjener statens ideer.

Der er vi – har dere oppdaget det? – i dag.

I en tid hvor skolen er nedlesset i vurderinger, kontaktsamtaler, egenvurderinger, halvårsrapporteringer, elevundersøkelser, lærervurderinger, tester, prøver, og hvor lærerne står i reell fare for å bli dokker i et statlig regissert dukketeater, og elevene i reell fare for å miste evnen til kritisk tenkning, tenker jeg at det er klokt å være årvåken for hva en skole egentlig skal være.

Utviklingen av et menneske. Dine steg på jorden.

Hva skaper det beste klimaet for dette?

I syttiårene fikk en skjellsordet «den privatpraktiserende læreren». Det kom fra de store skolereformatorene i tiden og handlet om den nye pedagogikken, den nye lærerstanden, den nye skolen. Elevene skulle ha rett på en lærer som holdt et minstemål av kvalitet og ikke brukte klasserommet som arena for sine egne forestillinger. Altså, rommet skulle standardiseres og reguleres.

Resultatet ble godt, og resultatet ble dårlig. Byråkratiet økte, lærerens egenverdi og mulighetsrom ble svekket.

Resultatet har, i manges øyne, etter hvert skapt for mye av det dårlige. Det er legitimt å spørre om tilstanden i norsk skole i dag – med psykisk belastede elever som skårer historisk dårlig jamført med land vi kan sammenligne oss med, med utslitte lærere – ikke kun skyldes Apple og Kina, men også har noe med denne statlige styrte norske utviklingen å gjøre.

Stoikeren Marcus Aurelius har ikke gått i en slik skole. Han har gått i en vifte av skoler, han har lært av sine nærmeste, av andre mennesker han har lyttet til, han gikk ikke på noen offentlig institusjon, han betalte rikelig for å utdannes av dyktige privatlærere. Han var selvsagt uhyre privilegert og kunne gjøre det.

Uansett: Han lyttet omkring seg, og han var skarp og balansert nok til å se effekten av det senere.

–

Jeg var elev ved Stavanger Katedralskole, byens fineste skole, byens viktigste institusjon. Jeg fikk oppleve en fargerik vifte av idiosynkratiske og merkverdige og kompetente lærere. Jeg ble, det skal selvsagt innrømmes, også utsatt for årsaken til at syttitallistene ville standardisere rommet. Det var noen løgnaser på Kongsgård. Men ville jeg valgt dem, dette frijazzkollegiet, bort?

Svaret er nei. Svaret er at det idiosynkratiske mangfoldet – merk dere denne sammensetningen av ord, den viser til den bredden av mennesker som utgjør et ikke-standardisert lærerkollegium – svaret er at dette mangfoldet av lærekrefter har gjort meg årvåken. Kritisk. Selvkritisk. Og den har gitt en mengde rike minner.

Dette var Stavanger Katedralskole for meg, eller Kongsgård som det het for oss den gang omkring 1990. Jeg kjenner ikke skolen så godt i dag, selvsagt, men jeg vet at mangfoldet har økt med tilføyelsen av Bjergsted, som dere skal få se prov på i dag, fremført av skolens egne ildsjeler. Og jeg har vært en del hos dere, både på Bjergsted og på Kongsgård, som invitert lærer i norskfaget, og jeg er glad for at jeg kan si at jeg for eksempel under den eksentriske Mie Hidles styre finner mye av det samme rommet som jeg selv satt i.

Stavanger Katedralskole kan være dette stedet, kan det ikke? Kan ikke byens viktigste skole bestemme seg for å være motstrøms?

Skolen har dype tradisjoner, Katedralskolen har historie, og dermed bærer den også et spesifikt ansvar. Sånn jeg ser det, skal Stavanger Katedralskole være et sted for den dannelsen som en gang var årsaken til at skoler ble skapt.

Utviklingen av menneskene. Dine steg på jorden.

Hva er summen av det du har lært? Du er summen av det du har lært.